Noen har med et glimt i øyet spurt meg «hva føler du nå?», slik en spør idrettsutøvere som nettopp har krysset målstreken. Sant å si vet jeg ikke helt hva jeg føler, det kjennes bare litt underlig. Når alt kommer til alt, står den fysiske boka bare i enden av en rekke ferdigstillelser: Den trykte utgaven av de fire evangeliene i 1998, hele Det nye testamentet i 2004 og heftene med 1. Mosebok, Rut, Ester og Jona i 2009.

Underveis har deler av oversettelsen blitt gjort tilgjengelig i digital utgave på internett, fram til hele Bibelen kunne lastes ned på mobiltelefon i 2019. Vi har altså kunnet glede oss mange ganger gjennom årene, ikke minst fordi bibeltekstene ble lest og brukt. Og enda mer kan vi glede oss over at Ordet spirer og bærer frukt, slik Gud har lovt. Jeg må forresten skynde meg å tilføye at jeg selv ikke var med på Det nye testamentet, men gleder meg over det, som medlem av oversetterteamet.

Jeg brukte innledningsvis ordet «livsstil» om noe av det som ligger bak den ferdige oversettelsen. Jeg tenker da først og fremst på de nasjonale oversetterne. Når vi informerer om arbeidet her hjemme, blir det lett til at vi utsendinger kommer i fokus. Det er kanskje naturlig, siden det er vi som er sendt ut herfra.

Men jeg har lyst til å løfte fram de som virkelig har båret «dagens byrde og hete», nemlig de nasjonale oversetterne. For dem har det virkelig vært en livsstil. Nettopp nå, mens jeg skriver dette, måtte jeg stoppe opp og sende dem en e-post og minne dem om at «De som sår med tårer, skal høste med jubel.» (Sal 126,5).

Det står tre nasjonale oversettere bak Bibelen på umit: Mary som oversatte Det nye testamentet, og Konstantin og Sandra som oversatte Det gamle testamentet. Som kristne er de i minoritet i landet sitt, og kristen aktivitet har ofte vært slått ned på.

Som oversettere av religiøs litteratur har de hele tiden levd med en risiko for å få politiet på besøk hjemme eller bli innkalt til forhør og kanskje straffet. De har også selv gitt uttrykk for at de har kjent på frykt. En slik «livsstil» over mange år kan sette spor. Vi i vår del av verden har ansvar for å bære dem fram for Guds trone og be om beskyttelse og legedom for dem. I tillegg er de nå i en situasjon der de ikke lenger er ansatt som oversettere, og må finne nytt arbeid. Teamet vårt har ikke kunnet sikre dem arbeid i etterkant av oversettelsesprosjektet.