Laxmis historie

Som en av de første jentene i Parkari-prosjektet til å fullføre skolen, møtte Laxmi mye motgang. Hun holdt likevel hodet hevet og er nå et forbilde for andre jenter i landsbyen.

Jeg husker da jeg var liten og PCDP** startet en skole i landsbyen min. Før dette var det ingen som kunne lese og skrive her. Læreren måtte hentes fra en annen landsby. Folket var svært fornøyd med skolen, og sendte guttene sine dit. Men ingen sendte jenter på skolen, for de så ikke verdien av å gi jenter skolegang. Jeg var heldig, jeg hadde foreldre som trosset mostanden fra naboene og lot meg gå på skole. Jeg var den eneste jenta på hele skolen. Det var vanskelig, for i vår kultur kan ikke jenter prate eller leke fritt med gutter. Heldigvis var broren min også på samme skole, så han støttet meg.

Både broren min og jeg fullførte grunnskolen ved landsbyskolen. Deretter fikk vi, og elever fra andre landsbyskoler, muligheten til å fortsette skolegangen i byen. Vi bodde på PCDPs internat. Vi reiste sammen med klassekameratene våre. For de fleste av oss var dette første gang vi satte vår fot utenfor ørkenen, så alle var spente på hvordan det ville bli. Å gå på skole i byen med mange elever og store bygninger var nytt og spennende. Foreldrene mine var først skeptiske til å sende meg den lange veien, men jeg insisterte på at jeg ønsket å fortsette utdanningen, så til slutt lot de meg dra. Det var ikke lett for dem, og de møtte mye motstand fra resten av landsbyen.

I februar 2012, ett og et halvt år etter at jeg kom hjem, giftet jeg meg, og tradisjonen tro flyttet vi til landsbyen til foreldrene til mannen min. Siden jeg hadde gått på skole, ga PCDP meg nå videre opplæring, først som helsearbeider, deretter som lærer. I dag underviser jeg 16 kvinner, og er svært stolt over muligheten jeg har fått til å tjene lokalsamfunnet mitt.

«Jenter har også rett til å få utdanning.»

Laxmi

Når jeg tenker på andre Parkari-jenter og kvinner føler jeg meg ofte hjelpeløs. De fleste kan verken lese eller skrive. De er ikke i stand til å lese prislapper eller skrive sitt eget navn. Det er ingen fremtid for dem. Jeg ønsker å oppmuntre foreldre til å sende jenter på skolen; jenters utdanning er ikke mulig uten foreldrenes støtte. Jenter har også rett til å få utdanning!

Jeg er takknemlig for mye; for PCDP, som valgte å starte en skole i landsbyen min, for foreldrene mine som sendte meg på skolen, og for mannen min som støtter meg hele veien.

Fra Wycliffe:nytt 2:2014.

*Laxmi er et pseudonym

**Parkari Community Development Programme er en av Wycliffes samarbeidspartnerer i Pakistan

Les mer om Parkari-prosjektet.