Livets vann

Jesus svarte: ‘Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.’

Joh 4, 10

De varme solstrålene tidlig om morgen bar budskap om en virkelig tropisk dag da vi forlot Silvanos hjem i Mexico. Etter en kort stigning opp gjennom en skyggefull kaffelund, kom vi over en kant og så ned i elvedalen langt der nede. Den smale stien gikk langs en bratt kornåker og ned gjennom beitemarker med høyt gress til elven.

Dette var en dag vi hadde ventet lenge på: det var vår første familietur til Tecomajapa, den mest avsidesliggende tepehua-landsbyen i området vårt. Ektemannen min, Jim, hadde besøkt landsbyen noen få år tidligere, men barna og jeg hadde aldri vært der. Noen få måneder før hadde tre familier i Teconomajapa tatt imot Kristus da landsbyen fikk besøk av troende fra tepehua-folket, som hadde kommet til landsbyen for å dele Guds Ord med dem på deres eget språk.

Silvano, vår tepehuanske medarbeider, var også ivrig etter å besøke denne landsbyen. De tre barna våre var oppspilt over tanken på en lang fottur for å levere deler av evangeliet på tepehua. Vi fulgte kutråkket langs elven. Jessica, Isaac og Joel gledet seg over den tettvokste jungelen. Stien ble etter hvert gjørmete. Den førte gjennom skogen til en ny elv som vi måtte krysse. Et par papegøyer ble forstyrret av at vi kom, og pilte til og fra av reiret sitt høyt oppe i et dødt tre.

Barna våre svømte og lekte fra den ene siden til den andre da vi krysset den brede elven. Vi andre vasset over. Vi skvettet vann i pannen og kjente det befriende kalde vannet strømme rundt beina. Vi begynte å gå oppover stien på den andre siden av elven. Jeg så frem mot fjellene som dominerte horisonten. Den dypblå himmelen over fjellene i ulike grønnfarger varslet ikke annet enn varme. Jeg innså fort at vi ikke hadde tatt med nok drikkevann. Like etter at vi hadde begynt på den lange stigningen, hadde barna drukket opp resten av vannet.

Etter hvert som morgenen gikk, ble luntene kortere. Tepehua-stier går hovedsakelig rett opp fjellsidene. “Det er ikke langt igjen,” sa Jim til oss hele tiden. Silvano oppdaget plutselig en bisverm som kom susende mot oss.

“Løp!” ropte han. “Vi må komme oss ut av veien!” Vi hadde ikke energi til å løpe opp den steinete stien, men heldigvis suste biene forbi oss.

Vi fortsatte å klatre oppover stien – stolen stod høyt på himmelen og varmen var uutholdelig. Jeg lette med øynene etter en skyggeflekk der jeg kunne stoppe og få igjen pusten. Jeg var fryktelig tørst. Huden min svettet ikke lenger, og jeg begynte å få frysninger oppover ryggen. Holdt jeg på å få heteslag? Hvor mye lenger måtte vi gå? Jeg var glad for at barna var de som hadde drukket det siste vannet. De så ut til å klare seg fint. Akkurat da jeg begynte å lure på om vi ville klare det, nådde vi toppen av åskammen. Vi hadde trasket i fire timer.

Da vi så nedover de tredekte fjellsidene, kunne vi se husene i Tecomajapa.

Jim tok oss med til den eneste butikken i landsbyen, og til vår store glede fant vi en toliters flaske med grapefruktbrus. Vi sende flasken rundt til den var tom, og så kjøpte vi mer. Den elskverdige butikkeieren fylte til og med på vannflaskene våre fra en bøtte med kildevann inne i huset sitt.

Mens vi feiret at vi hadde fått leske strupene våre, hørte vi en mann rope. “Jaime!” sa han til mannen min. Jim husket at han hadde møtt ham på markedet i en annen landsby for over et år siden. “Har du noen av de papirene som snakker språket vårt?” spurte Beto ivrig.

“Ja, det har vi. Vi har tatt med en ny bok. Den heter Jakobs brev, og er en del av Guds Ord,” svarte Jim. “Det følger også en kassett med boken. Har du en kassettspiller?»

Det hadde Beto. Snart var vi på vei ned til huset hans. Mens vi ventet utenfor, skyndte han seg inn for å finne den batteridrevne kassettspilleren sin. Det samlet seg en liten mengde av kvinner og barn. Alle virket spente og ivrige etter å høre noen snakke språket deres på kassetten.

Det var spesielt én kvinne jeg ble oppmerksom på. Hun hadde på seg en blå kjole og et svart sjal over skuldrene. Hun puffet på sin hjemmelagde sigar, og hun snakket og lo sammen med de andre, mens hun så på hva vi drev med.

Beto satte i kassetten, og Jim åpnet ned nylig utgitte boken med Jakobs brev, og viste Beto hvor det første kapittelet begynte. Da Beto slo på kassettspilleren, strømmet ordene ut på det vakre tepehua-språket.

I det øyeblikket ble både mennene, kvinnene og barna stille. Kvinen i den blå kjolen tok sigaren ut av munnen og stod urørlig, med munnen åpen. Tepehua-ordene fortsatte å gi gjenklang i ørene deres. Plutselig hørte jeg andre lignende lyder. De så forundret ut, og de laget lave lyder som viste at de var både overrasket og overveldet.

Jeg så og lyttet, og jeg fikk frysninger oppover ryggen, for andre gang den dagen. Jeg følte også en dyp takknemlighet til Gud for det privilegiet det var å være vitne til at disse tørste sjelene fikk smake Livets vann for første gang.

All trøttheten var som smeltet bort. Minnene om slitet i årenes løp i dette oversettelsesprogrammet var ikke lenger så vesentlige. Senere fikk vi vite at den dagen hadde Gud begynt å forberede femten familier til å ta imot Kristus. Gud, som snakket deres språk, ville helbrede dem fra alkoholisme, hekseri og fysiske sykdommer, og Han ville fylle hjertene deres med kjærlighet for sine tidligere fiender og naboer. De skulle senere si: “Kristus er den eneste som har makt!”

Jeg glemmer aldri den dagen, den første fotturen med familien til Tecomajapa.

 

Juanita Watters og ektemannen Jim er oversettere i Mexico