Å lete etter tilgivelse
‘Jo da, du kan si det, men ingen kan vel gjøre noe slikt?’
Et velkjent bank på bambusdøren varslet at Aidani var kommet.
«Kom inn!» ropte Sigmund, alltid glad for å se «lillebroren» sin.
Vennskapet deres hadde blitt dypere gjennom mange år med språklæring og bibeloversettelse i Aidanis hjemlandsby i Papua Ny-Guinea. Dagene hadde vært fylt med uttaleøvelser og vokabularundervisning, mens Aidani lærte Sigmund, fra Wycliffe Norge, å snakke språket sitt, umanakaina. Sammen hadde de gått i dybden av språket for å finne den beste måten å formidle meningen i hvert enkelt bibelavsnitt på. Men ett begrep unnslapp dem fortsatt. Ett ord så ut til å mangle fullstendig i språket.
Aidani kom inn.
«Jeg kommer bare for å si at jeg drar i morgen tidlig,» sa han.
«Å, hvor skal du? Blir du lenge borte?»
Men han hadde ingen planer om å komme tilbake.
Sigmund ble knust, men Aidani lot seg ikke overtale til å bli. Lite visste de da at Gud sto i ferd med å åpenbare et vakkert begrep som hadde vært skjult i dette språket i århundrer – og som for alltid skulle forandre Aidanis liv, og livet til mange som snakker umanakaina.
Ufattelig nåde
Noen mener at språket ditt – ordforrådet og de grammatiske strukturene – former verdensbildet ditt og evnen din til å forstå ulike ideer. Enten det stemmer eller ikke, er det i alle fall en reell utfordring for bibeloversettere som Sigmund og Aidani når de leter etter et ord som rett og slett ikke finnes. Et lokalt språk kan for eksempel ha sju forskjellige ord for potet, men ikke noe ord for herlighet eller nåde. Og uten en klar måte å uttrykke slike viktige bibelske begreper på – hvordan kan folk da forstå Bibelens budskap om evangeliet? Hvordan kan de da sette sin lit til Jesus, eller vokse i tro?
Så hva gjør man? Noen ganger kan man utvide betydningen av et ord som allerede finnes i språket. Andre ganger må man innføre et ord fra et annet språk. Men av og til har Gud noe helt annet i vente.
Umanakaina-folket
Ekteparet Sigmund og Ingjerd Evensen og deres fire barn bodde og arbeidet i mange år blant en folkegruppe i Papua Ny-Guinea. Umanakaina-folket levde i en isolert landsby med lite kontakt med omverdenen. Det fantes ingen veier inn til landsbyen, og for mange var Evensen-familien de første hvite menneskene de noen gang hadde sett. Da de kom, forsto de ikke et eneste ord umanakaina.
Heldigvis fantes det to unge menn i landsbyen som kunne litt engelsk, og som viste seg å være dyktige språklærere. Aidani og Taniro fikk Sigmund til å gjenta ord igjen og igjen, helt til de var fornøyde med uttalen og forståelsen hans. Ingjerd og Sigmund gikk også rundt i landsbyen, pekte på ting, skrev ned det de hørte og tok opp samtaler på kassettbånd. Etter hvert tok umanakaina-folket imot dem. Evensen-familien bodde sammen med dem i 17 år, utviklet et skriftspråk sammen og bidro til å oversette Det nye testamentet til umanakaina. Aidani og Taniro ble nære venner av familien – og etter hvert dyktige bibeloversettere selv.
Den skyldige parten
Under bibeloversettelsesarbeidet var det særlig ett ord som skapte store utfordringer: tilgivelse. Selve begrepet var tilsynelatende fremmed for umanakaina-folket. Det virket som om ingen i denne kulturen noen gang hadde tilgitt noen noe som helst. Den tradisjonelle reaksjonen på å bli urettferdig behandlet var i stedet å ydmyke den skyldige ved å forlate fellesskapet for alltid. Hvordan skulle de kunne forstå noe de aldri hadde gjort før, og som de ikke hadde ord for? Hvordan kunne de ta imot Guds tilgivelse – eller tilgi andre?
Gud griper inn
I flere måneder forsøkte de å finne en løsning, uten særlig hell. Så grep Gud inn.
En kveld satt Sigmund og leste i lyset fra en parafinlampe da Aidani kom inn. Han virket opprørt.
«Jeg kommer bare for å si at jeg drar i morgen.»
«Å, hvor skal du? Blir du lenge borte?»
Men Aidani hadde ikke tenkt å komme tilbake. Sigmund ble knust ved tanken på å ta farvel med en venn som var blitt som en bror for ham. Og hvordan skulle bibeloversettelsen gå videre uten Aidanis spesielle evne til å finne de rette ordene og uttrykkene? Men noen i landsbyen hadde gjort Aidani urett. Som hevn ville han gjøre det folket hans alltid hadde gjort: ydmyke den skyldige ved å forlate landsbyen for godt.
«Avgjørelsen min er endelig, jeg går, og kommer aldri mer tilbake.»
Sigmund mente det fantes en bedre vei, og forsøkte å forklare tilgivelse ved hjelp av bibeltekster: «Far, tilgi dem» (Lukas 23,34) og «ikke sju ganger, men syttisju ganger» (Matteus 18,22). Det beste ordet han kunne finne i språket for å tilgi, var notagogapani, som uttrykte tanken om å viske noe bort fra sinnet. Det betydde ikke helt det samme, men det var i det minste et begrep som kunne uttrykkes.
Aidani lyttet, men ombestemte seg ikke.
«Jeg kan aldri glemme dette,» sa han.
«Nau denimena kayasugani. Avgjørelsen min er endelig: Jeg reiser for godt.»
En gave – helt gratis
Vent litt, tenkte Sigmund. Hva var det ordet Aidani nettopp hadde brukt – denimena?
Her så ordet ut til å bety en endelig, uforanderlig beslutning. Men i tidligere samtaler hadde det virket å bety noe annet: å gi en gave uten å forvente noe tilbake – en selvstendig, ubetinget, ugjenkallelig, gratis gave.
Kunne dette ordet ha en videre betydning?
Sigmund ba Aidani om å sette dette ordet sammen med ordet for «å viske noe bort fra sinnet». Aidani tenkte seg om.
«Denimena notagogapani – ja, det kan du si på umanakaina, men det er jo umulig å gjøre, er det ikke?»
Sigmund visste at de endelig hadde funnet umanakaina-uttrykket for tilgivelse – bokstavelig talt: «å viske noe bort fra sinnet på en selvbestemt, betingelsesløs, endelig, ugjenkallelig og gratis handling».
Løsningen var verken å innføre et nytt ord eller å gi et gammelt en ny betydning. Gud hadde åpenbart to ord som, når de for første gang ble satt sammen, formidlet et begrep språket faktisk hadde hatt mulighet til å uttrykke hele tiden. Vi klarer det ikke på egen hånd, forklarte han Aidani, men når vi ber til Gud vår Far, vil han hjelpe oss.
Aidani reiste ikke dagen etter slik han hadde planlagt. Han ble i landsbyen, slapp fornærmelsen og lærte å denimena notagogapani – å tilgi. Ikke lenge etter forsto han også hva Gud har gjort for oss alle, og begynte å følge Jesus.
«Disse ordene er som honning»
Etter hvert samarbeidet 24 andre lokale oversettere med Sigmund, Ingjerd, Taniro og Aidani om å oversette Det nye testamentet. De brukte sin språklige innsikt til å finne de mest presise og naturlige måtene å dele det gode budskapet om Jesus på sitt eget språk. Etter hvert som mer av Bibelen ble tilgjengelig på umanakaina, kom mange til tro på Jesus. En ung mann som leste evangeliene, sa:
«Disse ordene er som honning. Jeg vil at de skal bygge hus inni meg.»
