Det foregår for tiden en debatt med opprinnelse i Amerika om at Wycliffe og
samarbeidsorganisasjonen SIL International, fjerner uttrykk som “Guds Sønn” og
“Far” i oversettelser av Bibelen for muslimer. Wycliffe Global Alliance, det
internasjonale nettverket der Wycliffe i Norge er med, har publisert følgende
uttalelse:

”Ingen av organisasjonene i Wycliffe Global Alliance eller medarbeiderne tilknyttet
disse organisasjonene, utelater eller fjerner slektskapstermer oversatt som “Guds
Sønn” eller “Far” (på norsk) i oversettelser av Bibelen. Påstandene som florerer på
internett og andre elektroniske kanaler om det motsatte, er feilaktige.
Wycliffe har aldri, og kommer heller aldri til å delta i oversettelsesarbeid der
slike uttrykk ikke blir oversatt. Wycliffe forblir trofast mot prinsippet om
nøyaktige og klare oversettelser av hele bibelteksten. Kristi guddommelige
natur og den relasjon Jesus har til sin Far fra evighet av, må alltid komme fram
i oversettelsene.”

De som kjenner Wycliffe, vet at vi setter vår ære i troskap mot Guds Ord. Alle som jobber i organisasjonen må skrive under på et felles trosgrunnlag, som blant annet framholder Treenigheten og Jesu guddommelige natur. Wycliffes språkmedarbeidere jobber samvittighetsfullt med å oversette Bibelen på en måte som bevarer disse sannhetene. Bibeloversettelse er komplekst arbeid som utføres av mennesker med solid teologisk og lingvistisk utdanning. Alle oversettelser blir grundig testet og kontrollert av konsulenter med hensyn til teologisk og språklig innhold.

I noen få tilfeller blant verdens 6800 språk, er det påvist at en direkte ord-for-ord-oversettelse av uttrykk som ”Gud Sønn” kan føre  til alvorlig feilkommunikasjon (for eksempel implisitt at Gud hadde et seksuelt forhold til Maria). Dermed står oversetterne overfor utfordringen i å velge terminologi som på leserens språk kommuniserer den nøyaktige betydningen av Gud som Far og Jesus som Sønn, men som samtidig ikke impliserer forplantning. Her er vi ved kjernen til å forstå hva oversettelse dreier seg om. På leserens språk og i hans eller hennes kulturelle kontekst, kan det hende at et uttrykk som for eksempel ”Guds ene-og-alene” er det eneste som virkelig kommuniserer at Jesus er Guds enbårne og elskede Sønn. Det blir galt når vi som utenforstående forsøker å bestemme ut i fra vårt språk og vår kontekst hvilke ord eller uttrykk som kommuniserer best på andre menneskers språk. Særlig blir dette galt når vi baserer konklusjonen på en ord-for-ord-oversettelse til norsk. I de få tilfellene der det anses nødvendig med en ikke-bokstavelig oversettelse, blir den bokstavelige formen alltid nevnt i fotnoter. Wycliffes medarbeidere holder seg til veletablerte og respekterte internasjonale bibeloversettelsesprinsipper.

De aller fleste av prosjektene der Wycliffe-medarbeidere er engasjert, blir administrert av samarbeidsorganisasjonen SIL International. Wycliffe i Norge er ikke involvert i noen av de prosjektene som det for tiden blir stilt kritisk spørsmål til. Kritikken gjelder en svært liten del av de mer enn 1400 oversettelsene det i dag arbeides med.

Utsetter godkjenning. Fordi mange kristne rundt i verden som et resultat av ryktene som går stiller spørsmål ved arbeidet som drives, har SIL innledet dialog med sine partnere for å forstå kritikken, oppklare misforståelser, og evaluere situasjonen. Som en konsekvens av dette har de med øyeblikkelig virkning bestemt å utsette godkjenning av oversettelser i de områdene kritikken gjelder.

Bibeloversettelse er ofte kontroversielt, noe norsk oversettelseshistorie også er et eksempel på. Det er ikke uvanlig at mennesker som snakker samme språk har sterke og motstridende meninger om hvordan en oversettelse bør gjøres. Vi håper debatten som nå har oppstått vil føre til enda større engasjement for bibeloversettelse blant verdens bibelløse folkeslag. Mer enn 350 millioner mennesker, som snakker 2 040 forskjellige språk, har fortsatt ikke ett eneste vers av Bibelen.

Bibeloversettelse krever solid teologisk og språklig forståelse og innsikt. I Wycliffe setter vi vår ære i troskap mot Guds ord. Samtidig ønsker vi å formidle bibeltekstene skrevet for tusener av år siden til mennesker i dag som lever under helt andre forhold. I mange tilfeller foregår oversettelsene til språk som har andre uttrykksmåter og som fungerer svært annerledes grammatikalsk enn hebraisk og gresk. Utfordringene som bibeloversetterne står overfor kan sammenlignes med å bygge bro over enn dyp kløft som skiller to forskjellige verdener og tidsepoker. Kløften består av forskjellig språk, forskjellig kultur, forskjellig historie, religion, tradisjon, natur…

Et gap av forskjeller

Umanakaina-folket i Papua Ny-Guinea, som jeg fikk leve og arbeide blant i nesten 20 år, kjente ikke til hav, innsjøer eller båter, og hadde heller ikke ord for dette. Dermed var det en utfordring å oversette fortellingen om Jesus som stillet stormen og bølgene som slo inn over båten. Folket hadde ikke noe eget uttrykk for Gud, og hadde heller ikke ord for himmelretningene nord, sør, øst og vest. Språket har bare to tallord – en og to, så at Jesus mettet 5000, og at han hadde 12 disipler gir ikke samme umiddelbare forståelse for  dem som det gjør for oss. Umanakaina har ikke grammatikk-formen passiv, så en kan ikke si ”straks ble øynene deres åpnet”. En kan heller ikke lage substantiv av verb, som ”troende” av ”tro”… Jeg kunne fortsette med å ramse opp eksempel etter eksempel på de mange forskjellene som eksisterer mellom deres språk og verden, og Bibelens virkelighet uttrykt på hebraisk og gresk.

 En oversettelse ord for ord
Her er Joh. 3,16 på umanakaina, oversatt ord for ord til norsk:

”Vår Far Gud, han mennesker alle, sola forsvinner, sola kommer til syne, over dere, stor veldig hans tanke sank ned, derfor, hans eneste Sønn meg, for deres liv han sendte meg, slik at mennesker, hvem som helst, tror på meg, når det gjelder dem, ikke ødes og dø, men for alltid forbli gående bortover.”

 Det er mye i denne teksten som med våre norske øyne virker annerledes. For eksempel at Jesus snakker om seg selv i førsteperson i uttrykk som ”hvem som helst, tror på meg”. I vår norske bibel står jo dette i tredjeperson, ”…hver den som tror på ham”. På umanakaina er det umulig å snakke om seg selv i tredjeperson.

Hva oversettelse dreier seg om

Her er vi ved kjernen til å forstå hva oversettelse dreier seg om. Det blir galt når vi som utenforstående forsøker å bestemme ut i fra vårt språk og vår kontekst hvilke spesifikke ord eller uttrykk som kommuniserer best på andre menneskers språk og i deres kulturelle sammenheng. Særlig blir dette galt når vi baserer konklusjonen på en ord-for-ord-oversettelse til norsk. Menneskene som snakker språket det oversettes til lever ikke i vår norske kontekst. På deres språk, og i deres kultur, kan det hende at et uttrykk som for eksempel ”Guds ene-og-alene” er det eneste som virkelig kommuniserer for tilhørerne at Jesus er Guds enbårne og elskede Sønn. Det blir feil når vi ut ifra vår norske sammenheng hevder at noe er fjernet fordi vi i oversettelsen til norsk ikke finner de samme ordene og uttrykkene vi selv bruker.

Samlingen holdes på Misjonshøgskolen i rom 223. Oddmund Pettersen: ”Å veilede nasjonale oversettelsesteam”

Velkommen skal du være!

Det vil bli arrangert et nytt et senere som dekker opp for dette. Informasjon om dette kommer.

På umanakaina-språket i Papua Ny-Guinea må en historie alltid fortelles i kronologisk rekkefølge framover i tid. Det blir uforståelig dersom en forsøker å beskrive noe bakover i tid.

Historien om Herodes og døperen Johannes. Når Bibelen skal oversettes er det slett ikke alltid en kan begynne med ett vers for så å gå videre til det neste. Ofte må en nærme seg en fortelling som en helhet og kanskje snu opp ned på verserekkefølgen.  Ta for eksempel historien i Markus 6,14–29 der vi leser om kong Herodes som lot døperen Johannes halshugge. På norsk går denne historien både bakover og framover i tid. Den begynner med at Herodes får høre om Jesus og trekker konklusjonen at han må være Johannes som er stått opp fra de døde. Han tenker med andre ord tilbake på et dødsfall som har skjedd tidligere. Hvorfor var Johannes død? Jo, Herodes hadde latt han halshugge. Hva hadde skjedd før han ble halshugd? Jo, Herodes hadde kastet han i fengsel. Hvorfor? Jo, det var på grunn av svigerinnen Herodias. Hva var det med denne svigerinnen? Jo, hun var kona til broren Filip, men Herodes hadde giftet seg med henne.

Et skifte. Historien forandrer deretter retning og går framover i tid. Det fortelles om Johannes som refser Herodes fordi han har giftet seg med brorens kone, og om denne kvinnen som derfor legger Johannes for hat. Det hele går til slutt over i fortellingen om kongens fødselsdag med festen som ender opp med at Herodias’ datter danser og ber kongen om å få hodet til Johannes utlevert på et fat.

Noen grep måtte gjøres. Da jeg forsøkte å fortelle denne historien til umanakaina-oversetterne i den rekkefølgen versene står, ble de sittende som store spørsmålstegn. De forstod ikke hva fortellingen dreide seg om, og hadde tydelig problemer med å plassere hva som hadde skjedd når. Reaksjonen ble helt annerledes da vi stokket om på versene. Da kom smilene fram.

Slik ble kronologien. I umanakaina-oversettelsen begynner denne fortellingen med at Herodes stjeler til seg svigerinnen (siste del av vers 17). Deretter kommer formaningen fra Johannes (vers 18), fulgt av Herodias’ reaksjon (vers 19). Det fortsetter med fengslingen (første del av vers 17), og måten Herodes holder sin hånd over Johannes på (vers 20). Beskrivelsen av det som skjer i fødselsdagsselskapet i versene 21 til 29 står uforandret, og så avsluttes hele fortellingen med konklusjonen til Herodes om at Jesus må være Johannes som hadde stått opp igjen fra de døde (versene 14 til 16). Ingenting er borte, ingenting er lagt til. Men fordi fortellingen følger umanakaina-språkets naturlige fortellerstil, der bakover blir framover, kommuniserer den klart og tydelig.

Skrevet av: Sigmund Evensen