Laxmis historie

Laxmis historie 2014

Laxmis historie

FNs tusenårsmål sier mye om utdanning og om likestilling. Dette er kjerneelementer i prosjektene Wycliffe støtter i Pakistan. Laxmi er en av de første jentene i Parkari-prosjektet som har fullført skolen. Hun har møtt mye motgang, men har klart å holde hodet hevet, og blitt en enorm ressurs for sitt lokalsamfunn og sitt folk. Hun er nå en foregangskvinne og et forbilde for jenter og kvinner i Parkari-folket. Her er hennes historie.

Fra Wycliffe:nytt 2:2014
Oversatt og revidert av Margrethe Lia, Foto: PCDP
Jeg heter Laxmi, og bor i en liten landsby midt i ørkenen sørøst i Pakistan. Jeg husker da jeg var liten og PCDP* startet en skole i landsbyen min. Før dette var det ingen som kunne lese og skrive her. Læreren måtte hentes fra en annen landsby. Folket var svært fornøyd med skolen, og sendte guttene sine dit. Men ingen sendte jenter på skolen, for de så ikke verdien av å gi jenter skolegang. Jeg var heldig, jeg hadde foreldre som trosset mostanden fra naboene og lot meg gå på skole. Jeg var den eneste jenta på hele skolen. Det var vanskelig, for i vår kultur kan ikke jenter prate eller leke fritt med gutter. Heldigvis var broren min også på samme skole, så han støttet meg.

Både broren min og jeg fullførte grunnskolen ved landsbyskolen. Deretter fikk vi, og elever fra andre landsbyskoler, muligheten til å fortsette skolegangen i byen. Vi bodde på PCDPs internat. Vi reiste sammen med klassekameratene våre. For de fleste av oss var dette første gang vi satte vår fot utenfor ørkenen, så alle var spente på hvordan det ville bli. Å gå på skole i byen med mange elever og store bygninger var nytt og spennende. Foreldrene mine var først skeptiske til å sende meg den lange veien, men jeg insisterte på at jeg ønsket å fortsette utdanningen, så tilslutt lot de meg dra. Det var ikke lett for dem, og de møtte mye motstand fra resten av landsbyen.

I byen var det forskjellige skoler for jenter og gutter, så jeg og en Parkari-jente fra en annen landsby gikk på én skole, broren min og de andre guttene på en annen. Jeg var uendelig takknemlig for å ha en venninne på skolen jeg gikk på. Vi følte oss veldig annerledes. Byjentene var selvsikre, moderne, og snakket flytende urdu – noe som er vårt tredjespråk. Vi forsøkte å bli kjent med dem, men det var vanskelig. Etter to år i byen, mens vi gikk i 8.klasse, fikk jeg vite at min kjære venninne måtte reise hjem. Foreldrene hadde bestemt at hun ikke fikk fortsette utdanningen sin. Det ble uutholdelig å dra på skolen uten henne, for jeg følte meg nå helt alene. Et halvt år prøvde jeg å fortsette, men det ble for vanskelig, så til slutt bestemte jeg meg for å reise hjem til landsbyen jeg også.

I februar 2012, ett og et halvt år etter at jeg kom hjem, giftet jeg meg, og tradisjonen tro flyttet vi til landsbyen til foreldrene til mannen min. Siden jeg hadde gått på skole, ga PCDP meg nå videre opplæring, først som helsearbeider, deretter som lærer. I dag underviser jeg 16 kvinner, og er svært stolt over muligheten jeg har fått til å tjene lokalsamfunnet mitt.

«Jenter har også rett til å få utdanning.» Laxmi

Når jeg tenker på andre Parkari-jenter og kvinner føler jeg meg ofte hjelpeløs. De fleste kan verken lese eller skrive. De er ikke i stand til å lese prislapper eller skrive sitt eget navn. Det er ingen fremtid for dem. Jeg ønsker å oppmuntre foreldre til å sende jenter på skolen; jenters utdanning er ikke mulig uten foreldrenes støtte. Jenter har også rett til å få utdanning!

Jeg er takknemlig for mye; for PCDP, som valgte å starte en skole i landsbyen min, for foreldrene mine som sendte meg på skolen, og for mannen min som støtter meg hele veien.

Siste nytt fra Laxmi er at hun mest sannsynlig kommer til å ta over ansvaret for undervisningen i den lokale landsbyskolen i løpet av 2014. Hun jobber videre for jenter og kvinners rett til utdanning.

 

Laxmi er et fiktivt navn

*Parkari Community Development Programme, en av Wycliffes samarbeidsorganisasjoner i Pakistan.