Når bakover blir fremover

På umanakaina-språket i Papua Ny-Guinea må en historie alltid fortelles i kronologisk rekkefølge framover i tid. Det blir uforståelig dersom en forsøker å beskrive noe bakover i tid.

Historien om Herodes og døperen Johannes. Når Bibelen skal oversettes er det slett ikke alltid en kan begynne med ett vers for så å gå videre til det neste. Ofte må en nærme seg en fortelling som en helhet og kanskje snu opp ned på verserekkefølgen.  Ta for eksempel historien i Markus 6,14–29 der vi leser om kong Herodes som lot døperen Johannes halshugge. På norsk går denne historien både bakover og framover i tid. Den begynner med at Herodes får høre om Jesus og trekker konklusjonen at han må være Johannes som er stått opp fra de døde. Han tenker med andre ord tilbake på et dødsfall som har skjedd tidligere. Hvorfor var Johannes død? Jo, Herodes hadde latt han halshugge. Hva hadde skjedd før han ble halshugd? Jo, Herodes hadde kastet han i fengsel. Hvorfor? Jo, det var på grunn av svigerinnen Herodias. Hva var det med denne svigerinnen? Jo, hun var kona til broren Filip, men Herodes hadde giftet seg med henne.

Et skifte. Historien forandrer deretter retning og går framover i tid. Det fortelles om Johannes som refser Herodes fordi han har giftet seg med brorens kone, og om denne kvinnen som derfor legger Johannes for hat. Det hele går til slutt over i fortellingen om kongens fødselsdag med festen som ender opp med at Herodias’ datter danser og ber kongen om å få hodet til Johannes utlevert på et fat.

Noen grep måtte gjøres. Da jeg forsøkte å fortelle denne historien til umanakaina-oversetterne i den rekkefølgen versene står, ble de sittende som store spørsmålstegn. De forstod ikke hva fortellingen dreide seg om, og hadde tydelig problemer med å plassere hva som hadde skjedd når. Reaksjonen ble helt annerledes da vi stokket om på versene. Da kom smilene fram.

Slik ble kronologien. I umanakaina-oversettelsen begynner denne fortellingen med at Herodes stjeler til seg svigerinnen (siste del av vers 17). Deretter kommer formaningen fra Johannes (vers 18), fulgt av Herodias’ reaksjon (vers 19). Det fortsetter med fengslingen (første del av vers 17), og måten Herodes holder sin hånd over Johannes på (vers 20). Beskrivelsen av det som skjer i fødselsdagsselskapet i versene 21 til 29 står uforandret, og så avsluttes hele fortellingen med konklusjonen til Herodes om at Jesus må være Johannes som hadde stått opp igjen fra de døde (versene 14 til 16). Ingenting er borte, ingenting er lagt til. Men fordi fortellingen følger umanakaina-språkets naturlige fortellerstil, der bakover blir framover, kommuniserer den klart og tydelig.

 

Skrevet av: Sigmund Evensen