– Derfor ble jeg bibeloversetter

Svetten silte og kroppen verket. Jim og jeg hadde nådd toppen av det 1800 meter høye Dugafjellet. Vi befant oss på 9º 57’ sør og 149º 36’ øst, dypt inne i den frodige regnskogen på Papua Ny Guinea. Langt under oss på den andre siden av fjellet åpnet en trang dal seg, og der – badet i ettermiddagssola skimtet vi en liten landsby med et tyvetalls hytter. Selv om jeg aldri hadde vært der før var det som om jeg visste at vi var framme. Jeg var kommet hjem. Kalenderen viste 18. januar, 1980.

Det hele hadde begynt noen år tidligere. Jeg var maskiningeniør og jobbet i familiebedriften i Norge. Kona mi, Ingjerd, var lærer. Vi hadde to små barn, rekkehus, og var vel etablerte. Men Guds kall, takknemligheten for å ha Bibelen på norsk og opplysningene vi hadde om at det ennå var hundrevis av folkeslag i verden som ikke hadde noen del av Bibelen oversatt til sine språk, gjorde at vi brøt opp. Etter studier i lingvistikk og teologi reiste vi i 1979 til Papua Ny-Guinea for å arbeide med Wycliffe. Den anglikanske kirken i Papua Ny-Guinea visste om et lite fjellfolk på bare 2500 mennesker som kaltes umanakainafolket. De var fryktet av kystbefolkningen for sin trolldom og svarte magi. De var også senter for en kult som lærte at en får tak i materielle goder dersom en kjenner de rette ritualene. Den anglikanske kirken hadde flere ganger forsøkt å nå igjennom til umanakainafolket, men språkbarrieren var for stor. Nå hadde de bedt om hjelp.

Landsbyen Bonenepi ble hjemmet vårt de neste 17 årene. Vi ble adoptert inn i familiene som barn og søsken. Vi ble opplært i språket og oppdratt i kulturen og levesettet. Vi fikk utarbeidet et skriftspråk og skrev ned folkeeventyr og historier. Vi analyserte grammatikken og begynte leseundervisning på umanakaina. Mye tid gikk med til å være medmennesker og til å gi trøst og hjelp der vi kunne. Gradvis tok vi fatt på oppgaven med å oversette Bibelen sammen med folket.

Umanakainafolket så på seg selv som verdens sentrum. De visste lite om det som var bortenfor deres egne fjell. Det lille de hadde hørt om Jesus på nabospråk hadde de fortolket sånn at han var født i deres dal. Men de hadde drept han, og derfor hadde Gud tatt hevn ved å forvandle han til en hvit mann. Nå gikk han rundt og lærte hvite mennesker hemmeligheten om hvordan en kunne få mat og materielle goder uten å måtte arbeide for det. Bibelen inneholdt hemmeligheten som ville få Jesus og de døde til å komme tilbake.

Om og om igjen ble hvert eneste bibelvers plukket fra hverandre og satt sammen på umanakaina inntil det kommuniserte. Etter sju år bekjente de første sin tro på Jesus. – Bibelfortellingene er ikke som legendene våre. Disse ordene smaker søtt som villhonning. Vi vil at disse ordene skal bygge hus inni oss, sa de. I september 1999 var det stor innvielsesfest av det nye testamentet på umanakaina.

I Papua Ny-Guinea – et land omtrent på Norges størrelse – snakkes det over 800 helt forskjellige språk. På verdensbasis vet vi at det er behov for minst 2000 nye bibeloversettelser. Alle mennesker skulle ha mulighet til å få høre Gud snakke deres språk og selv bestemme om de vil ta det til seg. Derfor ble jeg bibeloversetter.

Av: Sigmund Evensen